Haugtussa er ei forteljing om ei jente som går frå å vere heilt normal, til å ha svært uvanlege evner som ikkje berre er enkle å bere. I tillegg til å sjå den normale verda som alle skjer, møter ho også gjengangarar, tussar, draugar og andre vesen frå underverda. Det er 110 år sidan forteljinga vart skreve, og likevel om den omhandlar uverkelege vesen som kan verke litt gammaldags å tru på, er det ei forteljing som vi kan ha stor glede av den dag i dag. Det er tema i teksten som er tidlause, altså dei er aktuelle i alle tider. Haugtussa gjennomgår ei tøff tid der ho skjer forferdelege ting, men ho i kjem desse tinga ho skjer i møte, heller enn å flykte frå dei. Ho møter freistnader som vil gjere byrda lettare å bere, men ho vel å gå vidare med det ho ha opplevd...
Det kjem meir Mette.
tirsdag 25. november 2008
tirsdag 18. november 2008
torsdag 6. november 2008
Tolking av episke tekster - Karens jul
Forfatter: Amalie Skram
Tittel: Karens jul
År: 1885
Type tekst: novelle
Karens jul handler om ei ung mor som heter Karen. En politimann finner henne og hennes barn i ei lita brakke ved havna. Det lir langt ut i desember og det er kaldt ute, men Karen og barnet hennes har ingen andre steder å bo for øyeblikket, siden madammen hun egentlig er tjenestepike hos er bortreist. Politimannen lar Karen og spedbarnet være der om nettene, til madammen kommer hjem igjen. En stund senere finner politiet henne i skuret med barnet liggende ved brystet hennes. Da er de "steindøde" begge to.
Tema: menneskesyn, urettferdighet i samfunnet, fattigdom og død. Amalie Skram bruker sterke virkemidler for å få oss til å sympatisere med de svakerestilte i samfunnet. Dette er et godt eksempel på det. Jeg blir ille til mote av å lese dette.
Amalie Skram (1846-1905) er en av Norges fremste naturalister. Hun ble giftet bort som attenåring og tok denne erfaringen med seg videre i forfatterskapet.
Teksten "karens jul" er skrevet på en svært detaljert måte. Amalie Skram skildrer stemningene nøye, slik at leseren får et godt inntrykk av hvor dystre, triste og grufulle situasjonene er. Handlinga i teksten er konkret og grei. Det er ei handling som beskrives godt. Teksten er dyster fra starten av, og siden vi vet at den er skrevet av naturalistforfatteren Amalie Skram, er det ganske opplagt hvordan det hele ender. Men det er ikke før vi leser at politimannen ser Karen sitte i samme stilling som hun gjorde noen dager før, at vi sikkert aner at det er noen ting på gang.
Høydepunktet er når politimannen finner Karen og barnet ihjelfrosset i skuret. Dette skjer helt i slutten av teksten. Det er ingen vending videre i teksten. De er døde, og etter det rundes det teksten av med at skuret rives, for "det skulle ikke stå der og være tilholdssted for allskens løsgjengere".
Synsvinkelen i novella er autoral, altså er det en utenom handlingen som forteller historien. Vi får aldri vite hva de i teksten tenker eller føler, vi får bare den ytre handlingen fortalt. Karen møter vi gjennom politimannen, så det er han som er den røde tråden gjennom novella.
Personskildringen i teksten er direkte, vi får fortalt de ytre trekkene til personene. Utseedet til Karen blir framstilt som stakkarslig og lurvete. Vi får vite hvordan situasjonen hennes er gjennom det hun forteller, men vi får ikke vite noe av det hun tenker.
Tittel: Karens jul
År: 1885
Type tekst: novelle
Karens jul handler om ei ung mor som heter Karen. En politimann finner henne og hennes barn i ei lita brakke ved havna. Det lir langt ut i desember og det er kaldt ute, men Karen og barnet hennes har ingen andre steder å bo for øyeblikket, siden madammen hun egentlig er tjenestepike hos er bortreist. Politimannen lar Karen og spedbarnet være der om nettene, til madammen kommer hjem igjen. En stund senere finner politiet henne i skuret med barnet liggende ved brystet hennes. Da er de "steindøde" begge to.
Tema: menneskesyn, urettferdighet i samfunnet, fattigdom og død. Amalie Skram bruker sterke virkemidler for å få oss til å sympatisere med de svakerestilte i samfunnet. Dette er et godt eksempel på det. Jeg blir ille til mote av å lese dette.
Amalie Skram (1846-1905) er en av Norges fremste naturalister. Hun ble giftet bort som attenåring og tok denne erfaringen med seg videre i forfatterskapet.
Teksten "karens jul" er skrevet på en svært detaljert måte. Amalie Skram skildrer stemningene nøye, slik at leseren får et godt inntrykk av hvor dystre, triste og grufulle situasjonene er. Handlinga i teksten er konkret og grei. Det er ei handling som beskrives godt. Teksten er dyster fra starten av, og siden vi vet at den er skrevet av naturalistforfatteren Amalie Skram, er det ganske opplagt hvordan det hele ender. Men det er ikke før vi leser at politimannen ser Karen sitte i samme stilling som hun gjorde noen dager før, at vi sikkert aner at det er noen ting på gang.
Høydepunktet er når politimannen finner Karen og barnet ihjelfrosset i skuret. Dette skjer helt i slutten av teksten. Det er ingen vending videre i teksten. De er døde, og etter det rundes det teksten av med at skuret rives, for "det skulle ikke stå der og være tilholdssted for allskens løsgjengere".
Synsvinkelen i novella er autoral, altså er det en utenom handlingen som forteller historien. Vi får aldri vite hva de i teksten tenker eller føler, vi får bare den ytre handlingen fortalt. Karen møter vi gjennom politimannen, så det er han som er den røde tråden gjennom novella.
Personskildringen i teksten er direkte, vi får fortalt de ytre trekkene til personene. Utseedet til Karen blir framstilt som stakkarslig og lurvete. Vi får vite hvordan situasjonen hennes er gjennom det hun forteller, men vi får ikke vite noe av det hun tenker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)